Nytt hus, nye muligheter

Jeg har alltid hatt en interesse for trearbeid. Pappa lærte oss tidlig å bruke kniv, og jeg ble glad i å smi. Jeg husker jeg synes følelsen av å bruke en kvass kniv var flott! Det synes jeg fremdeles, og det å bare la kniven få leve sitt eget liv, forme en trekloss til noe man forestiller seg eller bare la den bli til flis er veldig avslappende. Tankene tømmes fullstendig. Hele fokuset er på denne trebiten mellom hendene, og kniven som skjærer.

20130212-222010.jpg

Så langt tilbake som jeg kan huske har jeg likt å lage ting av treverk. Jeg synes spesielt båter var artig å lage. Fremdeles dukker det opp små trebåter, gjenglemt under ei trapp, mellom noen trær eller under sanda. Helt enkle konstruksjoner; ei fjøl med 45 grader vinkel til bau, et styrhus og en firtoms spiker til mast. Jeg husker jeg bygde små bokser, slo fast et par knotter og tegnet på visere – og plutselig hadde jeg produsert et «mystisk apparat». Det var ikke alle forunt å vite hva det kunne brukes til! Ikke en gang jeg selv visste det… Det var mye rart som kunne lages i tre, og det var ikke alt som ble lekt like mye med etterpå heller. Det spennende var arbeidet med å lage det, prosessen med å få en idé, bestemme seg for hvordan det skulle se ut, sage og spikre. Kjellergulvet og pappas ambolt ble brukt som arbeidsbenk, men egen verktøykasse var jeg tidlig utstyrt med – den hadde pappa laget til meg. Oppi den hadde jeg skrujern fra morfar, et brekkjern og en hammer fra pappa, en liten sag fra et verktøysett jeg hadde fått i gave, en del skruer og spikre, og en borevinde fra morfar, blant annet. Verktøykassen var nok den av lekene som var flittigst brukt, kanskje med unntak av sandkassen og Legoen.

Interessen for trearbeid har alltid vært der, men den har ikke fått sjansen til å utvikle seg. I flere år har jeg gått rundt og drømt om Snekkerboden. Min egen plass å utfolde meg, lage alt jeg drømmer om, og lære mer. Så snart Snekkerboden var på plass skulle jeg begynne å innrede den, sakte men sikkert fylle den med verktøyet jeg trenger – etter hvert som jeg trenger det. Det blir så bra når snekkerboden står der, har jeg tenkt.

Nånei du! Det er ikke slik det fungerer ser du! Snekkerboden mangler fremdeles. Litt verktøy har jeg, men det har ikke blitt brukt – i påvente av en egen plass til å bruke det. Hvorfor skal det være sånn? Hva skjedde med å bruke kjellergulvet og ambolten som arbeidsbord? Hva er det som stopper meg? Vi har i snart fire år hatt en garasje på 66 kvadrat. Hvorfor har ikke den blitt brukt? Nei, den skulle brukes til verksted for biler og slikt. Det er ikke særlig optimalt å blande sagflis i olja, eller smøre asfalt og guffe på det flotte trearbeidet, har jeg tenkt. Den fantastiske Snekkerboden som så lenge har eksistert i fantasien har nok vært for hellig. Den har vært en innbilt forutsetning for å komme i gang. Jeg har tenkt for stort, atter en gang, som mennesker ofte gjør.

Rebecca og jeg har kjøpt et nytt hus på Melbu og vi gleder oss enormt til å flytte inn der! Garasjen til det nye huset er bare en tredjedel så stor som den vi har hatt i fire år. Men jeg har bestemt meg. Det nytter ikke å gå rundt og vente. Livet passerer mens du står og venter på at det skal begynne, heter det visst. Jeg fikk en nesten ubrukt høvelbenk hos pappa for en tid tilbake. Det er et perfekt utgangspunkt! Jeg har litt verktøy. Hva mer trenger jeg? Jeg har jo allerede langt, langt mer enn jeg hadde der jeg satt på kne foran ambolten i kjelleren!

Den nye garasjen skal brukes som snekkerverksted! Det er allerede planlagt! Høvelbenken får dele plass med bilen, det er helt i orden! Jeg skal bare få på plass senga og tannbørsten i det nye huset, så starter ferden!

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.