Rubanken banker ikke ru? – høvelsålen må planes

Jeg har to høvler, begge er av tre. Foruten normalhøvelen som jeg fant på et loppemarked for noen få kroner har jeg en rubank etter Edvard. Rubanken – eller langhøvelen om du vil – er mange år gammel, og den fungerer ikke lenger. Jeg har slipt opp høveltanna til japansk samurai-standard, men den vil bare ikke skjære spon. Hvorfor? Jo, det viser seg at høvelsålen er plan som en gyngestolmeie.

IMGP5236

Jeg stoler på vateret mitt, og antar at det ikke lyver. Og da er konklusjonen at her må noe gjøres med høvelen! Faktisk så kan jeg rugge høvelen fram og tilbake diagonalt om jeg legger den ned på høvelbenken!

Til verks

IMGP5239

Her har jeg klemt fast en totoms-fire på høvelbenken med P60 sandpapir i klem. Jeg bruker planken som føring, og begynner å pusse høvelsålen flat. Hvordan vet jeg at høvelbenken er flat da?

IMGP5235

Igjen – jeg stoler på vateret mitt, og har prøvd det mot benken alle mulige retninger og steder, og det slipper ikke lys under. Jeg har også siktet nedover langs flata og sett etter vridning, og det har jeg ikke observert. Derfor godkjenner jeg benken som plan. Jeg kunne lagt en litt tykk glassplate mellom, men det hadde nå ikke jeg. 🙂

IMGP5237

Etter noen drag snur jeg høvelen og ser, og det er veldig tydelig hvor problemet ligger. Tåa og den ene sida på hælen er mye lavere enn resten av sålen. Så her er det bare å fortsette en stund til. Og her er det en ørliten detalj som er akk så viktig. Glem nå ikke å trekk høveltanna tilbake! Jeg lar den stå i høvelen og slår fast kilen, fordi den vil spenne opp høvelen og kan gi en litt annen kurve enn om den ikke er der. Men jeg sørger for at det er god klaring mellom tanna og sandpapiret!

IMGP5240

Etter hvert begynner sålen å bli plan. Det tar omkring en halv time med pussing før denne kompisen er flat! Jeg vet jeg har fått sålen plan når det er pussemerker under hele sålen. Da er hele sålen i kontakt med sandpapiret, og jeg bytter ut papiret med et finere papir; P180.

IMGP5241

Her bruker jeg en blyant og tegner noen strek på tvers av sålen langs hele høvelens lengde. Det gjør det lettere å se hvor papiret har kontakt mens jeg pusser. Nå trenges det bare noen få drag for å jevne ut stripene som det grovere papiret har etterlatt, og sålen har fått en overflate som silke.

IMGP5248

Se der ja! Det var rubanken sin det! 🙂 Helt plan såle gir helt plan flate når jeg høvler, og jeg får god kontroll på tykkelsen til sponene.

Minstemann sin tur

IMGP5242

Jeg lar like godt normalhøvelen min få en runde med det samme. Her er det bare en mindre grop akkurat ved åpningen til tanna, og det tar bare noen få drag på hvert av sandpapirene før sålen er helt plan.

Denne behandlingen fjerner naturligvis noe av materialet fra høvelen, men det er en dyd av nødvendighet for å holde høvelen i brukbar form. Treverk er et levende materiale, og det vil kunne forandre form ettersom temperatur og luftfuktighet endrer seg. Det kreves nok mange år for en høvel å slå seg så mye som min rubank hadde gjort, og jeg måtte fjerne en del materiale. Men om en høvel justeres et par gang i året tilsvarende det jeg gjorde med normalhøvelen min må det fjernes så lite materiale at jeg har nok høvel all min tid likevel.

IMGP5247

Problemet som kan oppstå er at åpningen for tanna utvides etter hvert som man sliper bort materiale, siden kilegangen opp igjennom høvelhuset er skrå. På bildet er tanna trukket inn i høvelen, og klaringa mot sålen ser derfor større ut enn den er. Men åpninga er fremdeles vinkelrett mot kanten av sålen, og har ikke utvidet seg merkbart med behandlingen rubanken fikk idag.

Stearin gir en bedre høvel

IMGP5243

Og sist, men ikke minst: Høvelen glir mye lettere og blir mye bedre å bruke om sålen vokses. Jeg har ikke voks for hånden, så jeg brukte barndommens kjelke-tjuvtriks: En stearinlys-stump (av ekte stearin) gir en flott gli – også for høvler!

Én av metodene for skarpe verktøy

Jeg har sett litt rundt på nettet, og det er antakeligvis like mange meninger om hvordan verktøy skal skjerpes som det finnes artikler og filmer om det. Den ene metoden er nok ikke mer riktig enn den andre – det gjelder vel bare å finne en metode man er komfortabel med. Tidligere brukte jeg roterende slipestein og et enkelt bryne for å slipe kniver og tappjern, men jeg har funnet ut at det er vel så enkelt å få kvasse verktøy med benkebryner. -For MIN del, vel og merke. Andre er sikkert uenig.

300px-Sharpening_jig

Det finnes ulike metoder for å sikre seg optimal vinkel på egga på bladet, som for eksempel «jiggen» over. Jeg har aldri prøvd slike innretninger, men de gjør nok garantert jobben veldig enkel, og sørger for samme vinkelen hver gang. Likevel tror jeg at det på mange måter er en fordel å lære seg å slipe uten bruk av hjelpemidler. Det krever litt mer øvelse, men om man begynner sakte og er nøye i utførelsen, kommer teknikken raskt. Senere vil man kunne skjerpe verktøyet sitt mye raskere, og dermed ha skarpt verktøy til enhver tid. Under er det avbildet noen ulike varianter av hvordan en egg kan se ut. Hva som er optimal fasong er det like mange meninger om som hvordan man skal oppnå dem.

Image003

Til syvende og sist handler det om at skarpe verktøy må ha en kvass egg. Hvordan man oppnår det kan man la variere. Metoden jeg benytter gir en fasong som ser ut som den nederst til venstre i bildet over. Fasen blir konveks, og vinkelen er omkring 30 grader akkurat ved egga.

Det finnes også et lustusen av steiner, bryner, reimer, skiver, oljer og slipemidler for sliping. Jeg benytter benkebryner med tre grovhetsgrader. Det er billige steiner jeg har, og de slites fort. Jeg kunne tenkt meg til å eie diamantbryner, men i anstendige størrelser koster de omkring 500 kr per plate, så økonomien tillater ikke det foreløpig.

Så, hvordan gjør jeg så dette?

Jeg benytter samme fremgangsmåten om jeg skal slipe kniver, tappjern, høveltenner, eller hva det måtte være. I denne artikkelen er det tappjernene mine sin tur. Slik gjør jeg det:

IMGP5216

Jeg merker hele fasen/egga med en sprittusj for at det skal være enklere å se hvor jeg fjerner materiale.

IMGP5223IMGP5225

Jeg holder et godt tak rundt håndtaket på tappjernet med den ene hånda, og bruker den andre for å legge press mot steinen. Jeg begynner med omkring 30 graders vinkel mot den grove steinen. Når jeg sliper tappjern eller andre tykkere verktøy som høvelblad kan jeg «vippe» verktøyet frem og tilbake for å kjenne hvor den riktige vinkelen er. Så skyver jeg verktøyet forover, samtidig som jeg lar vinkelen bli lavere. Slik oppnår jeg en konveks fasong på fasen og egga. Jeg legger press på verktøyet i begge bevegelsene – både forover og bakover. Bevegelsen og vinkelen her er avgjørende for å få en skarp egg, så det er veldig viktig å gjøre dette riktig. Begynn sakte og forsøk å få det riktig. Hastigheten kommer etter hvert. 🙂

IMGP5226

Underveis sjekker jeg hvor jeg har fjernet materiale og hvordan jeg må vinkle verktøyet videre. Det er her tusjmerkene er til hjelp. Når jeg har fått rett fasong, og egga begynner å kjennes kvass ut, snur jeg steinen og fortsetter på samme viset mot den fine sida av steinen. For verktøy som ikke er blitt veldig sløvt, og bare skal «lives opp» litt ekstra, hopper jeg gjerne rett til dette steget. Den grove siden av steinen bruker jeg bare til å raskere få formen på en egg som er veldig sløv.

IMGP5227

Når jeg har tatt av så mye materiale som kreves, snur jeg verktøyet, legger det flatt ned på steinen og drar én gang mot meg, for å dra av den roa som har oppstått.

IMGP5228IMGP5229

Til sist benytter jeg den fineste steinen på akkurat samme viset, forside og to-tre drag på baksiden. Nå sliper jeg bort de ørsmå stripene som den grovere steinen har skapt i verktøyet.

IMGP5230

Siden jeg har en billig stein, slites den fort. Alle steiner slites, men de mer kostbare vil holde seg lenger. Konsekvensen er at steinen får en fordypning mot sentrum, noe som gjør det vanskelig å få en helt rett egg. På bildet over vises det godt at den fine steinen som er rett har polert midten av fasen/egga, mens kantene fremdeles er matt etter den grovere steinen.

IMGP5232

For å øke levetiden på steinen og forbedre resultatet av verktøyslipingen, bruker jeg et lommebryne til å slipe ned benkbrynet og skape en planere flate. Dette må gjøres hver gang steinen er i bruk. Jeg beveger lommebrynet i sirkelbevegelser over hele flata på benkebrynet, og jevner dermed ut gropa i midten ved å slipe bort de høyere kantene. For øvrig forsøker jeg å bevege verktøyet fra side til side mens jeg sliper for å fordele slitasjen.

La det bli spon! Justering og tilpassing av trehøvelen – og litt om høvling

Det er morsomt å høvle! Det gir en god følelse når tynne spon krøller seg og fyller benken mens høvlen hvisler. Men det forutsetter at høveltanna er kvass, og at høvlen er riktig justert.

Hvordan justerer man egentlig en trehøvel?

IMGP5203

Ta høvlen fra hverandre ved å holde fast i trekilen og høveltanna, og gi et solid slag bakpå høvelen. Slå omtrent så hardt som en irritert dommer i rettssaken i en film. Da løsner trekilen, og høveltanna kan taes ut. Bruk en plast- eller treklubbe hvis du har, ellers får høvelen et kort liv. Jeg har bare metallhammer, men høvelen er utstyrt med en metallknott som er beregnet for å slå på, så den tåler nok det for en stund – En treklubbe får heller være det første prosjektet. 🙂

IMGP5234 

Høveltanna er todelt. Selve bladet må være superduperkvass for at høvelen skal fungere bra. Hvordan finner du ut her. Den andre delen kalles sponbryter og klemmes fast til bladet med en skru. Den stabiliserer bladet og fører sponet opp og bort fra bladet. Kanten på sponbryteren skal forholdsvis nært egga på bladet. Jeg har funnet ut at 2-3 mm fungerer bra på høvelen min. Kommer den nærmere kiler det seg lett spon mellom bladet og sponbryteren.

La høvelen stå på benken og legg tanna på plass i høvelen. Sponbryteren skal vende oppover. Sett kilen på plass og klem den fast med fingrene. Hold fast i høvelen og snu den opp-ned. Med en finger over tanna og kilen er du sikker på at den ikke faller ut og skades.

IMGP5200

Sikt bakover langs sålen under høvelen, og se hvordan tanna stikker ut. Min høvel skapte fine tynne spon når tanna stakk ut som på bildet over. For å justere tanna bruker vi klubba:
-Er tanna for langt ut, slår vi forsiktig i bakenden på høvelen
-Er tanna for langt inn, slår vi forsiktig i framenden (eventuelt framme på oversiden om vi bruker en langhøvel)
-Er tanna ujevnt høyre/venstre, slår vi forsiktig på sida av bladet (i BAKENDEN av bladet, ikke den kvasse enden! 🙂 )

IMGP5201

På bildet over stikker tanna lenger ut på høyre side av høvelen. Her må vi slå forsiktig på den sida av bladet som stikker for langt ut for å rette den opp. Vi ønsker at egga på bladet skal være helt parallell med sålen på høvelen. Når det ser riktig ut, snur vi høvelen og slår forsiktig bakpå kilen for å låse fast tanna.

Prøv høvelen på en trekloss og se hvordan den skjærer. Jeg har funnet ut at det er greit å begynne med tanna langt inn, gjerne nesten skjult, og justere den gradvis utover med et lite kakk foran, helt til den skjærer fint. Er tanna for langt ut hugger høvelen lettere, og lager stygge merker i treverket.

Og så litt om høvling

IMGP5205

Vi ønsker å høvle med fibrene i treverket. Tenk på det som å stryke en katt med eller mot hårene. Dersom vi høvler mot fibrene vil fibre dras løs, og vi får en stygg overflate. Dette vises enda bedre om høveltanna stikker lengre ut. Dessuten blir det tyngre å høvle. Snu emnet og høvle med fibrene i stedet. På bildet over vises strukturen godt. Her vil vi høvle fra høyre mot venstre.

IMGP5192IMGP5197

Når vi har høvlet plan en flate, merker vi den som på flaten som vender oppover på bildet over. Da vet vi hvilken side som er referansen vår, og symbolet «peker» mot den neste sida vi høvler. Den neste sida merker vi med det trekant-lignende symbolet når vi har fått den plan og 90 grader i forhold til referansesida. Trekanten peker mot referansesida vår. Nå kan vi bruke de to sidene som referanse til alle mål og merkinger vi vil, og vi er sikker på å få rette kutt.

La høvelen bli din egen!

IMGP5208 IMGP5209

Høvelen min var ikke noe god å bruke. Den hadde rette kanter, og det kjentes godt i handa etter å ha høvlet en stund. Men her er jo da en av de store fordelene med en trehøvel: Den er laget av tre! (OVERRASKELSE! 🙂 ) Siden jeg kjøpte denne høvelen til 95 kroner på en brukthandel, var avgjørelsen veldig enkel når jeg bestemte meg for å tilpasse den til mine hender. Med et tappjern, en rasp og litt sandpapir justerte jeg høvelen så den kjentes bedre ut i hendene. Ved å helt enkelt runde av noen hjørner og kanter ble høvelen mye bedre å bruke, og det tok ikke lang tid heller! Det ville kanskje bli penere om jeg pusset ned hele høvelen og lakkerte den på nytt etterpå, men jeg synes det kjentes ganske okei ut når overflaten ikke var så glatt. Så jeg tror den får være slik som den er.

Anbefalingen min er klar – Ikke vær redd for å endre på verktøyet. Jeg kommer til å gjøre det samme med andre verktøy som ikke kjennes helt riktig ut. De er til for å brukes, og det blir mye bedre og morsommere å jobbe med dem om de er tilpasset hendene dine!

IMGP5210

 

Liker du høvler?

Jeg renoverte en eldre stålhøvel også, en Stanley #4. Les om det her. Dette er en høvel jeg bruker mye. Jeg har også gjort en lett oppussing av en Record 044 nothøvel.

Nytt hus, nye muligheter

Jeg har alltid hatt en interesse for trearbeid. Pappa lærte oss tidlig å bruke kniv, og jeg ble glad i å smi. Jeg husker jeg synes følelsen av å bruke en kvass kniv var flott! Det synes jeg fremdeles, og det å bare la kniven få leve sitt eget liv, forme en trekloss til noe man forestiller seg eller bare la den bli til flis er veldig avslappende. Tankene tømmes fullstendig. Hele fokuset er på denne trebiten mellom hendene, og kniven som skjærer.

20130212-222010.jpg

Så langt tilbake som jeg kan huske har jeg likt å lage ting av treverk. Jeg synes spesielt båter var artig å lage. Fremdeles dukker det opp små trebåter, gjenglemt under ei trapp, mellom noen trær eller under sanda. Helt enkle konstruksjoner; ei fjøl med 45 grader vinkel til bau, et styrhus og en firtoms spiker til mast. Jeg husker jeg bygde små bokser, slo fast et par knotter og tegnet på visere – og plutselig hadde jeg produsert et «mystisk apparat». Det var ikke alle forunt å vite hva det kunne brukes til! Ikke en gang jeg selv visste det… Det var mye rart som kunne lages i tre, og det var ikke alt som ble lekt like mye med etterpå heller. Det spennende var arbeidet med å lage det, prosessen med å få en idé, bestemme seg for hvordan det skulle se ut, sage og spikre. Kjellergulvet og pappas ambolt ble brukt som arbeidsbenk, men egen verktøykasse var jeg tidlig utstyrt med – den hadde pappa laget til meg. Oppi den hadde jeg skrujern fra morfar, et brekkjern og en hammer fra pappa, en liten sag fra et verktøysett jeg hadde fått i gave, en del skruer og spikre, og en borevinde fra morfar, blant annet. Verktøykassen var nok den av lekene som var flittigst brukt, kanskje med unntak av sandkassen og Legoen.

Interessen for trearbeid har alltid vært der, men den har ikke fått sjansen til å utvikle seg. I flere år har jeg gått rundt og drømt om Snekkerboden. Min egen plass å utfolde meg, lage alt jeg drømmer om, og lære mer. Så snart Snekkerboden var på plass skulle jeg begynne å innrede den, sakte men sikkert fylle den med verktøyet jeg trenger – etter hvert som jeg trenger det. Det blir så bra når snekkerboden står der, har jeg tenkt.

Nånei du! Det er ikke slik det fungerer ser du! Snekkerboden mangler fremdeles. Litt verktøy har jeg, men det har ikke blitt brukt – i påvente av en egen plass til å bruke det. Hvorfor skal det være sånn? Hva skjedde med å bruke kjellergulvet og ambolten som arbeidsbord? Hva er det som stopper meg? Vi har i snart fire år hatt en garasje på 66 kvadrat. Hvorfor har ikke den blitt brukt? Nei, den skulle brukes til verksted for biler og slikt. Det er ikke særlig optimalt å blande sagflis i olja, eller smøre asfalt og guffe på det flotte trearbeidet, har jeg tenkt. Den fantastiske Snekkerboden som så lenge har eksistert i fantasien har nok vært for hellig. Den har vært en innbilt forutsetning for å komme i gang. Jeg har tenkt for stort, atter en gang, som mennesker ofte gjør.

Rebecca og jeg har kjøpt et nytt hus på Melbu og vi gleder oss enormt til å flytte inn der! Garasjen til det nye huset er bare en tredjedel så stor som den vi har hatt i fire år. Men jeg har bestemt meg. Det nytter ikke å gå rundt og vente. Livet passerer mens du står og venter på at det skal begynne, heter det visst. Jeg fikk en nesten ubrukt høvelbenk hos pappa for en tid tilbake. Det er et perfekt utgangspunkt! Jeg har litt verktøy. Hva mer trenger jeg? Jeg har jo allerede langt, langt mer enn jeg hadde der jeg satt på kne foran ambolten i kjelleren!

Den nye garasjen skal brukes som snekkerverksted! Det er allerede planlagt! Høvelbenken får dele plass med bilen, det er helt i orden! Jeg skal bare få på plass senga og tannbørsten i det nye huset, så starter ferden!