Spikke trefigurer – Trefibrene forteller sin egen historie

Det er interessant hvordan trefibre kan fortelle en historie, eller danne et bilde! Spikker du en trefigur kan du bruke trefibrene som inspirasjon til hvordan figuren skal se ut.

Spikking av trefigur

Det er morsomt å skjære ut figurer av treverk. Det er møysommelig arbeid. Men det er avslappende og resultatene er ofte svært morsomme! Spesielt dersom man lar trefibrene få bestemme hvordan figuren skal se ut. Å bruke kniv til å lage figurer er dessuten en god måte å øve seg på å forstå hvordan treverket oppfører seg og hvordan trefibrene påvirker verktøyet.

Det begynner med at jeg finner fram en bjørkebit – faktisk litt av restene fra treklubba jeg lagde. Harde tresorter, som rogn eller bjørk, er best egnet til figurskjæring, siden det er vanskelig å lage detaljer uten å skade dem i mykere og mer porøse treslag. Sløydkniven jeg har her har aldri vært brukt før og er skarp som lite annet.

Se helheten først

Spikking av trefigur

Når jeg studerer strukturen i treverket fortoner det seg et motiv. Fibrene danner et bilde, og med kniven begynner jeg å trekke opp noen linjer som forsterker det jeg ser. Mens jeg spikker en grov fasong ser jeg flere og flere detaljer som må forsterkes og fremheves. Jeg begynner med grunnleggende former, og etter hvert konsentrerer jeg meg om detaljene jeg har sett.

Jeg forsøker å unngå å skjære for dypt. Jeg skaver heller løs mange tynne flak der det skal fjernes mye materiale, og de fjernes med å skjære på tvers av dem. Det er en effektiv måte å spikke på. Man kjenner hvordan treverket oppfører seg, og jeg snur på emnet etter hva som er naturlig ut med fibrene i veden.

Spikking av trefigur

Ved å kun skjære bort små fliser unngår jeg å skade emnet, miste kontrollen eller knekke løs detaljer. Jeg slipper å bruke så mye krefter, og unngår å bli trøtt i hendene. Da er det også enklere å oppdage hvordan treverket oppfører seg. Når jeg kun fjerner små fliser av gangen har jeg en mulighet til å angre et påbegynt kutt, snu emnet og prøve fra andre siden dersom kniven ikke oppfører seg som jeg vil.

Vend ofte

Jeg snur hele tiden på emnet og endrer delvis på profilen fra siden, delvis fra forsiden. Når jeg ser nye detaljer skjærer jeg inn dem før jeg mister dem ut av syne. Når det ikke lenger er tydelig for meg hvordan jeg skal spikke videre og jeg ikke ser for meg hvordan for eksempel et trekk i ansiktet skal være, snur jeg på emnet og spikker på en helt annen del. En aldri så liten justering kan sette meg tilbake på sporet igjen.

Ansiktet på trefigur

Sluttresultatet kan overraske

Når jeg begynner med et blankt emne vet jeg ikke helt hva jeg kommer til å ende opp med. Jeg ser kanskje bare en silhuett eller en enkel form. Den mer detaljerte utformingen kommer gjerne etter hvert, og i dette tilfellet blir jeg overrasket: Hvem skulle tro at det var en stereotypisk stripper i politiuniform som gjemte seg i denne klossen?? Ikke jeg ihvertfall!

Gjærbrett, eller støtbrett

Jeg er ikke helt sikker på om denne innretningen har et norsk navn, men det kalles shooting board på engelsk, og kan oversettes til støtbrett. Et ord jeg synes er mer beskrivende er gjærbrett, for det er dét det brukes til – å gjære for eksempel listverk, altså å lage nøyaktige vinkler på 90 eller 45 grader den ene eller andre veien. Det som skiller dette fra en ordinær gjærkasse er at i gjærkassen bruker man en bakksag, mens til gjærbrettet bruker man høvel. Fortsett å lese Gjærbrett, eller støtbrett

Ei lita enkel treklubbe

Det var altså slik at jeg kun var i besittelse av hammere av metall. Metallhammere er ikke helt gunstig for trehøvler, så jeg trenger en treklubbe. En gylden mulighet til å eksperimentere med verktøy! I garasjen har jeg noe material liggende, men det er gran og uegnet siden det er mykt og lett. Varme, hvem trenger vel det? Her må vinterbrenselet til pers! Bjørk er et hardt materiale, og veier mer enn gran gjør. Fortsett å lese Ei lita enkel treklubbe